Har du sett denne?
Litt om filmen
Richard (Thomas Jane), Ron (Jeremy Piven), Jonathan (Rob Lowe), og Tim (Christian McKay) gikk på college sammen, og har en årlig sammenkomst. En tradisjon som handler mest om festing, fyll og rus.
Tapte drømmer
Årene går, og livet har ikke blitt helt som de drømte om i ungdommen.
Richard klarer ikke lenger å skrive, så i stede for å være forfatter jobber han som lærer.
Ron har en fasade som tilsier at han er en vellykket finansmann, men i realiteten er det rett før han blir avslørt som svindler.
Jonathan som ble lege for å redde liv, er mer narkolanger enn doktor.
Tim plages av at han var sjåfør i en ulykke der kjæresten og søsteren ble drept.
Fest og glede?
Etter som helgen utvikler seg, kommer flere og flere av av problemene disse mennene har å stri med til overflaten. Selv om de stadig vekkk er i ruset tilstand, må de ta noen valg og avlegge en dom over det livet de har levd.
Mislykket?
Sjekker du IMDb eller Rottentomatoes vil du fort finne ut at Glenn Porter som debuterer som manusforfatter med denne filmen ikke har truffet spikeren helt på hode…
Det jeg likte med filmen
Generelt var dette en film jeg ikke likte spesielt godt. Men skulle jeg trekke frem noe som var bra må det være filmingen. Spesielt i første del av filmen er det en del flotte scener som er blitt festet til film på en mesterlig måte av Eric Schmidt.
Skuespiller prestasjonene er også rimelig bra, de går (slik jeg kan bedømme) helhjertet inn i rollene.
Hva synes du?
Det jeg ikke likte…
Her er det rimelig stor fare for spoilers, så herved er du advart!
Festingen
For meg ble dette ubehagelig å se på.
Selv om filmen viser bra at rus og det å drukne sorgene sine ikke fungerer særlig bra, ble dette litt vel mye. Jeg stiller også spørsmål med mengden piller, sopp, dop og alkohol som blir konsumert.
Nå er ikke jeg inne i slike ting, men blir det ikke litt i meste laget?
Nihilisme
Vendingen filmen tar i siste halvdel, kom som en overraskelse. Men ikke på en positiv måte…
Her synes jeg det blir for ”lettvint”. De går rimelig fort i et nihilistiskmodus for å si de slik…
Likevel…
Jeg tror mange kan oppleve det at livet ikke helt blir slik som en har planlagt. Og av og til er kanskje det like bra?
Sånn sett kan denne filmen kanskje være en inspirasjon til å tenke gjennom sitt eget liv? Konfrontere eventuelle feilskjær, korrigere kursen, ta ett oppgjør med seg selv og andre, kanskje til og med be om tilgivelse?
Jeg tror det vil være en mer fruktbar tilnærming til livet, enn den løsningen som Richard, Ron, Jonathan og Tim velger…
Hva tror du?
