Skille mellom film, fantasi og virkelighet blir litt diffust i denne filmen om en manusforfatter som sliter med å få på plass plottet til en film.
Manusforfatteren, Marty (Colin Farrell) strever med å fullføre et manus han kaller Seven Psychopaths. Det er lettere å drikke seg full, enn å være kreativ med pennen.
Billy (Sam Rockwell), en arbeidsløs skuespiller og deltids hundetyv ønsker å hjelpe Marty på mer eller mindre kreative og ulovlige måter…
Hans (Christopher Walken) er Billys medsammensvorne som hundetyv. Men ting tar en skummel vending når Billy og Hans stjeler hunden til den psykopatiske gangsteren Charlie (Woody Harrelson).
The Film Talk
Jeg har hatt lyst til å se denne filmen helt siden Gareth Higgins fra The Film Talk roste den opp i skyene som en av de beste filmene i 2012. Mens Jett Loe fra samme filmpodcast kunne avsløre at han forlot kinosalen i frustrasjon midt i filmen).
Det er altså en film som folk opplever ganske forskjellig…
Hva er poenget?
Dette er en annerledes film, som kanskje ønsker noe mer enn å ”bare underholde”. Men hva den egentlig prøver å si, er jeg litt mer usikker på. Kanskje er det opp til hver enkelt av oss å bestemme hva den sier til oss, i god postmoderne ånd?
Forherliger vold?
Er det en slags parodi og kritikk av filmer som forherliger vold? Denne kritikken av myten om frelse / redning med bruk av vold (The myth of redemptive violence) er jo en av Gareth Higgins sine kjære kjepphester. Så han tolker filmen i den retningen.
Stoisk ro
Er det et snev av buddhistisk eller stoisk livsanskuelse i måten Hans (Christopher Walken) møter prøvelsene i livet?
Finnes det nåde og tilgivelse i filmen, eller er hevn den ultimate løsningen?
Jeg tror jeg må se den en gang til eller to…
Så er du giret på å se denne sammen med meg er det jo bare å ta turen innom hjemmekinoen min…
Jeg stiller med poppkorn, og så kan du dele dine tanker om filmen med meg.
Har du alt sett den kan du jo dele dine tanker om den i en kommentar!